Post-modern Politics: The terrible truth..

Det fine med ideologiske (og idealistiske) ungdomspolitikere er at et hvert trivielt, enkeltstående anliggende kan universaliseres og problematiseres. En påstand kan føre til hardnakkede krav om å legitimere eget ståsted ut fra en lang rekke teoretisk / ideologiske kriterier.

Dette er utfordringer som alle bør ta i mot med åpne armer. De gir mulighet til å teste ut sine egne ståsteder, påstander og argumenter. Og det gir glimrende debatterfaring.

Jeg har i det siste blitt stilt overfor to slike utfordringer, og jeg vil her presentere den første. Utgangspunktet er rettigheter, i den moralske/etiske konteksten; ikke den juridiske.

Under en middag med noen vegetarianere fant jeg det nødvendig å få en avklaring av deres avversjon mot animalsk føde. Det enkle spørsmålet ”hvorfor spiser du ikke kjøtt?” avleder som oftest 3 rasjonaliseringer. Den første går på egen helse, hvor det å spise kjøtt anses som usunt. Dette er et argument jeg over hode ikke har noen moralske – teoretiske problemer med. Om påstanden stemmer, er et annet (og i denne sammenheng uinteressant) spørsmål.

Rasjonalitet nr 2 går på en eller annen oppfatning av at jo mer kjøtt vi spiser, jo mer urettferdighet skaper vi i verden, da man tror at energien som går med til å avle frem kjøttet kunne blitt brukt til å mette langt flere munner. Nuvel, kanskje det stemmer, selv om jeg stiller meg skeptisk. Men fortsatt blir det for pragmatisk for min (noe sære) smak.

Heldigvis svarte vedkommende alternativ 3 i denne sammenhengen: Dyr har rettigheter på lik linje med mennesker. Dyr har iboende, ukrenkelige rettigheter i seg selv. Min favorittdiskusjon. Jeg ble, noe urettferdig, utfordret til å forklare hvorfor jeg mener at dette er riv ruskende galt (jeg mener jo at her ligger argumentasjonsbyrden på den som fronter rettighetene på dyrenes vegne). Jeg begynte argumentet med at ”for å ha rettigheter, plikter man også å kreve dem”. Motpart påpekte, helt korrekt, at hvis så er tilfelle, innebærer det at heller ikke barn eller funksjonshemmede (og andre umyndiggjorte) har rettigheter. Jeg klarte heller ikke overbevise han med dette enkle, og ubegrunnede, argumentet. Dermed var argumentasjonen i gang fra min side:

For det første må ideen om rettigheter deles i tre ulike kategorier.

Den første er såkalte naturlige rettigheter. Mennesker (og dyr) har rettigheter i kraft av å være mennesker (eller dyr). Det eneste forsvar for dette er at rettigheter er gitt av Gud, ”naturen” eller tilsvarende instans. Et slikt ståsted må man gjerne innta, men det utelukker videre diskusjon.

Kategori nr 2 sier at rettigheter er et sosiokulturelt / historisk produkt som er opphøyet til å være ukrenkelig gjennom historien og fremveksten av et kollektivt moralsk felleskap. Dette er en solid forankring, som også har gitt kulturrelativisme et godt argument. Rettighetene har de samme karakteristikker som de naturlige rettighetene, med noen signifikante unntak:

1: Rettighetene er ikke universelle (men de kan godt bli det, dersom hele verden deltar i det samme moralske skjebnefelleskap). Fra en relativists ståsted kan dette kalles moralsk imperialisme. Fra en postmodernists vinkling kan det synes som disse rettigheters fundament forvitrer, ettersom den kollektive moral svekkes.

2: Rettighetene er ikke evige. De har forandret seg, og kan fortsatt forandre seg over tid. Dagens menneskerettigheter er et produkt av en distinkt temporær epoke.

Men viktigst: Disse rettighetene er fortsatt ukrenkelige, så lenge den moralske kontekst tilsier det!

Kategori 3: Denne kategorien velger jeg å kalle beskyttelse, ikke rettigheter. Her er det snakk om at samfunnet gir beskyttelse til grupper eller individer som ikke har iboende rettigheter i henhold til de to overnevnte kategorier. I dette ligger også et element av at samfunnet kan ta disse rettighetene (eller beskyttelsen) tilbake. De er altså IKKE ukrenkelige.

Etter denne klargjøringen, beskrev jeg for min motdebattant hvorledes inndelingen av levende vesener er. Voksen (hva som utgjør en voksen, er en annen diskusjon), myndige mennesker hører til i den andre kategorien; moralske, ukrenkelige rettigheter, mens barn og umyndiggjorte individer hører til i den tredje. Der må nødvendigvis også en dyrebeskytter plassere dyr. Men: Dette gir intet moralsk argument for HVORFOR dyr har rettigheter, tvert i mot; det slår klart fast at dyr IKKE har rettigheter på lik linje med voksne mennesker.

Den moralske forankringen for et slikt tilsynelatende umoralsk ståsted er enkel: For at en rettighet skal være ukrenkelig i betydningen fra kategori 1 eller 2, må man også ha mulighet til å ta et aktivt ståsted i forhold til egne rettigheter: Altså, man må ha muligheten til å frasi seg rettigheten! Har man ikke det, er rettigheten et tvangsmiddel. Det vil si at for å unngå tvang, kan ikke rettigheter gis til individer (eller dyr) som ikke kan ta et aktivt ståsted i forhold til forvaltningen av egne rettigheter. En påtvungen ”rettigheten” bryter fundamentalt med individuelle friheter, og er dermed en logisk umulighet. Et utfall av dette er for eksempel at kriminaliseringen av selvmord er grunnleggende umoralsk, og en krenkelse av rettigheter, fordi man fratas muligheten til å frasi seg retten til liv. Naturligvis med mindre man er umyndiggjort; da er det ikke retten til liv som gjelder, men samfunnets påtvungne beskyttelse av ditt liv, nettopp fordi du selv ikke kan ta et aktivt standpunkt i forhold til egne rettigheter.

I henhold til dette kan ikke dyr ha rettigheter likestilt med mennesker. Det vil i seg selv være grunnleggende umoralsk og ulogisk. Dyr kan ikke ta et aktivt ståsted i forhold til egne rettigheter! En dyreverner må gjerne arbeide for at dyr skal få beskyttelse på lik linje med barn, men argumentasjonen må i så fall forankres på en helt annen måte. Barn får samfunnets beskyttelse for at de senere skal kunne forvalte sine ukrenkelige rettigheter. Så er ikke tilfelle med dyr.

Om dette overbeviste noen vet jeg ikke, men moro er det!   

Jeg ankom Lima kvelden lørdag 3.feb, og ble møtt på flyplassen etter en reise på snaue 24 timer. Heldigvis hadde jeg følge med Jan fra JOVD i Nederland og Silvia fra Katalonia fra Amsterdam til Lima; via Bonaire (For de som lurer kan jeg informere om at Bonaire tilhører ABC-øyene; Aruba, Bonaire og Curacao). Etter en middag ute, samt et par øl, tok trettheten fullstendig overhånd, og sengen kallet allerede før midnatt.

Søndag hadde vi dagen til disposisjon, ettersom seminaret offisielt ikke åpnet før søndag kveld. Vi tok en liten tur nabolaget Miraflores, og til våre store glede hadde vi timet ankomsten slik at den sammenfalt med ”El dia de Pisco Sour”. Her har vi i Norge virkelig noe å lære: Alle land med respekt for seg selv bør ha en nasjonal helligdag dedikert til en paraplydrink! Dagen gikk følgelig med på å rusle rundt og smake på diverse varianter av drinken, samt høre på musikk, se drink-mikse konkurranser og høre taler fra svært offisielle mennesker i mørk dress.

Søndag kveld var det duket for velkomst og offisiell åpning av seminaret. Tilfeldigvis var det også duket for Superbowl! Etter grundige overveielser (og med aksept fra Sarah), fant undertegnede, Jacob el Presidente, Jan og Mauricio fra Costa Rica det formålstjenelig å finne en bar å se kampen på; ikke minst for å få kulturell innsikt. Valget av bar var enkelt: Hooters! Her lærte vi mye om Peruviansk business; spesielt at inntjeningsaspektet ikke er så viktig. Vi spiste, drakk (gjennomsnittlig 9 øl pr pers) og koste oss med kampen i mange timer. Eieren likte oss tydeligvis såpass godt at han fant det formålstjenelig å spandere noen shots. Noen ble ca 130 stk, fordelt på oss og alle som etter hvert flokket seg rundt. Regningen for kvelden? Ca 80 kr per pers. Stemningen var satt for en bra uke!

Jeg skal ikke bruke for mye tid her på å diskutere de konkrete strategier som ble lagt, og de prosjekter vi har igangsatt. Jeg ser det som mest fornuftig å ta dette internt i UV i første omgang. Det jeg kan si, er at Jacob og undertegnede, med hjelp fra Jan i JOVD, har iverksatt et prosjekt som har et enormt potensial, og som vil gi UV stor innflytelse dersom det gjennomføres slik planlagt. Jeg vil forestå mye av det praktiske arbeidet med dette prosjektet, mens Jacob tar det administrative (og seff æren, som jo er en presidents privilegium..). Videre kan jeg si at jeg har med meg en rekke konkrete ideer til kampanjer og debatter, som jeg gleder meg til å ta fatt på. Og ikke minst har jeg med et nettverk som skal brukes aktivt fremover.

Det faglige innholdet i seminaret kan enkelt deles i to deler: Praktisk politikk og politisk debatt. Det først som slo meg er at jeg egentlig er utrolig misunnelig på de Latin-Amerikanske delegatene. Hvordan kan jeg være misunnelig på noen som har det samfunnsmessig mye verre enn oss; som har svakere organisasjoner enn oss, som har svekket rettssikkerhet og som kjemper mot en reell trussel fra en ekstrem, og sterk, venstreside? Nettopp på grunn av det siste! I Latin-Amerika utkjempes en reell ideologisk kamp hvor frontene står steilt mot hverandre. De store spørsmål er på den politiske dagsorden; man tar prinsipielle standpunkt, og man kjemper mot en høyst reell fiende. Dette er en helt annen hverdag enn den administrasjonsdebatten vi ser i Norge. Konsekvensen av dette er en polarisering av debatten i Latin-Amerika, som har frembrakt en ekstremliberalisme jeg etter hvert har fått stor sympati for. Dette førte også til at jeg etter hvert fikk spørsmål om hva jeg gjorde i UV, ettersom mine synspunkter nok var særdeles mer bastant liberale enn det man har erfart fra andre representanter fra UV. Svaret var i UV har vi plass til alle (nesten..) og at det finnes krefter på begge sider av mitt ståsted.

Det jeg synes var mest interessant, var her å se forskjellen på de europeiske (inkludert meg selv) og de latin-amerikanske delegatene. Mens debatten var svært ideologisk oss europeere i mellom, endte vi ofte opp med å diskutere enkelteksempler og detaljer, mens Latin-Amerikanerne kunne relatere hele den ideologiske debatten til sin egen virkelighet på et makropolitisk nivå. Denne erfaringen forsterket mitt inntrykk, og min frykt, av at vest-europeisk postmoderne politikk er tappet for politisk innhold. Derav min misunnelse.

Seminaret var delt opp mellom foredrag, plenumsdiskusjoner og arbeidsgrupper. Etter litt problemer med simultanoversettelsene, fungerte alle formene bra. Vi brukte mye tid på å utveksle erfaringer og formulere problemstillinger, noe som var meget verdifullt. Videre hadde vi også et besøk i Kongressen, hvor vi fullstendig uventet avbrøt en debatt og fikk applaus fra en samlet parlamentssal. Hvorfor vites enda ikke.

Ettersom vi satt i møter fra 9 til 6-7 hver dag, var mulighetene til å oppleve Lima begrenset til kveldsaktiviteter. For noen var det også ytterligere begrensninger, særlig da europeerne begynte å falle som fluer av matforgiftning. Men noen av oss holdt stand. Allikevel fikk vi sett og gjort mye om kvelden. Kulturell aften var som vanlig et høydepunkt, hvor også UV stilte uvanlig sterkt. I tillegg til den sedvanlige akkevitten hadde vi også lefser og brunost! Godt jobbet, Stine! Videre var politisk café om Cuba og det arbeidet SILC gjør der interessant. Prosjektet deres er veldig praktisk rettet, og jeg har stor tro på det de gjør. Dette er noe vi bør ta større del i fremover.

Lørdag 10.hadde jeg fri, da seminaret var avsluttet, og flyet ikke gikk før om kvelden. Derfor brukte jeg tiden i gamle Lima, med en imponerende kolonial bebyggelse, kirker og museer. En guidet tur i et kloster, med besøk i katakomber etc var også moro.

Konklusjonen er klar: Seminaret var en ubetinget suksess! Det faglige innholdet var godt. Arbeidet som skal gjøres fremover er klart, og erfaringene og nettverket skal brukes aktivt. Ellers var gruppen godt sammensatt, og integrasjonen var god. Vi unngikk at det delte seg inn i en europeisk og en latin-amerikansk gruppe, noe som ofte er en utfordring ved slike arrangementer. Hotellet var førsteklasses og maten likeså.

Spørsmål og kommentarer mottas med takk, og oppfølging følger. Vi hadde diskusjoner som gikk over flere dager rundt temaer som feminisme, dyrerettigheter, kollektiv moral etc, og jeg vil kommentere disse etter hvert.

Stormen rundt LO-leder Gerd LIv Valla skifter format like ofte som andre skifter sokker (for å bruke en utbrukt, men samtidig for lite brukt, klisjé). Kritikken skifter mellom posisjonskritikk og personangrep, og debatt-elementet er stort sett fraværende. Debatt forutsetter to aktive, og til dels faktabaserte, ståsteder. Det er har ikkevært tilfelle i denne saken.

Det som er interessant, er å se på medias eksplisitte dekning av saken versus den implisitte holdningen som kommuniseres. Media har i stor grad gitt intrykk av de holder seg til fakta: De har bygget sine artikler rundt oppsigelsesbrev, pressekonferanser, telefakser, og "sannhetsvitner", og unnlatt å komme med de rene personkarakteristikkene. Dette gjør, etter min mening, medias rolle i denne saken om mulig enda mer kritikkverdig.

Det er ikke tvil om at media har styrt opinionen i denne saken, og at media har hatt en klar agenda, og et klart formål om å skape en helt(inne)-skurk situasjon. Forestill deg at du befinner deg i en situasjon hvor du hver eneste dag i over en uke våkner til negative forsider om deg selv i absolutt alle landets aviser! Samtidig ser du lange portrettintervjuer av din motstander som utelukkende går på positive personkarakteristikker, Yssen avbildes på forsiden av Dagbladets Magasinet kosene med en katt (symbolikken kan vanskelig misforståes, med tanke på at Gerd LIv fastholder at hun ikke er en Pusekatt).

Så bildet som skapes er at Valla, i kraft av å være LO-leder (og dermed også i kraft av sin personlighet) er maktsyk, smålig, nedlatende, u-norsk i sitt virke, arrogant og generelt sett en lite trivelig person. Yssens virke som internasjonal leder i LO vet vi ingen ting om. Vi aner ikke om hun gjorde en god jobb eller ikke. Det vi vet er at hun er en modig småbarnsmor som tør å si fra, en som er prinsippfast, idealistisk, likhetstenkende, sterk og lojal overfor "alle andre" (i LO).

Jeg synes det er skremmende at media stiller disse to personkarateristikkene opp mot hverandre, med en klar agenda om å forme opinionen. Og det er enda mer skremmende at de gjør det under påskudd av å formidle fakta. Ingen (med unntak av Dagens Næringsliv, faktisk), har satt seg inn i den velreggiserte, og høyst uvanlige, kampanjen iverksatt av Yssen i forkant av stormen. Det ville ikke forundre om det er hold i påstandene om at det er andre, mektigere krefter, som ligger bak utformingen av strategien for å bli kvitt Valla. For det er ikke tvil om det var det overordnede målet med hele kampanjen.

Men så skal vi altså være smertelig klar over to ting når vi gjør opp status etter denne saken: For det første at det er mennesker vi har med å gjøre. Det påstås med rette at dette er det verste mediekjøret vi noen gang har sett i her i landet mot en enkeltperson. Andre som har opplevd noe tilsvarende tidligere, hadde for lengst valgt dette lette utveien...

For det andre har media en plikt til å ikke presentere verden i todimensjonalt svart-hvitt. Skurker og helter skal ikke ukritisk kontrueres i en så subjektiv personsak. Støtte til Vallas virke som LO-leder skal også slippe til i media, og Vallas motargumenter bør vies like mye spalteplass som Yssens og Reiss-Andersens. På den måten presenterer media en tilnærmet objektiv side av saken, og vi kan fatte en informert beslutning.

La oss håpe media tar dette til etterretning, og er seg sitt ansvar bevisst.  

Alle har fått med seg at Aleksander Litvinenko døde, angivelig av Polonium-forgiftning, i London sent i 2006. To personer, Julia Svetlitsjnaja  og James Heartfield, gjennomførte det siste offentlige intervjuet med Litvinenko før han døde. De presenterer et annet bilde enn det som har vært den gjengse oppfatningen av mannen. De oppfatter han som desillusjonert og pengelens, og med en plan om å presse russiske politikere og næringslivsledere for penger, ved hjelp av komprimiterende informasjon han satt på. 

Underlig nok er det Aftenposten, ved Hilde Harbo, som den første avis i verden, som "avslører" at disse to antagelig er agenter eller lignende, for Putins regime. (les alle artiklene gjennom lenken i slutten av dette innlegget) 

Medieomtalen av Svetlitsjnaja og Heartfield startet med et intervju i The Daily Telegraph, som de selv tok initiativ til i bytte mot betaling. Det fant sted umiddelbart etter Litvinenkos død, og inneholdt en rekke lite flatterende karakteristikker av den myrdede russeren. De fremstilte ham som en tidligere brutal agent som nå levde en trist tilværelse i London, som en litt stakkarslig fantast. Men de sa ikke et ord om pengeutpressing.

Videre skirver aftenposten at denne Julia presentere seg som student, men holder tett om sine forbindelser til et russisk investeringsselskap. Et annet sannhetsvitne, en kunstner, som kjente Litvinenko godt, er ikke i tvil om Julia jobber for FSB (tidligere KGB). Hvorfor skulle hun ellers publisere kritisk materiale om en mann som ikke lenger kan forsvare seg?

Saken i The Daily Telegraph vakte liten oppmerksomhet. Men så tok Julia Svetlitsjnaja kontakt med søndagsavisen The Observer, og denne gang kunne hun opplyse at Litvinenko hadde fortalt henne at han satt på dokumenter han ville bruke til å presse penger av sentrale russiske politikere og næringslivsledere. 

Dermed eksploderte saken i nyhetsbildet, og Aftenposten begynte sine undersøkelser om hvem denne kvinnen egentlig er.

Videre skriver Aftenposten følgende:
Ifølge avisen kan hun ha blitt instruert av FSB (de russiske hemmelige tjenester) til å bli student i London, slik at hun blant annet lettere kunne få tilgang til den Kremli-fiendtlige tjetsjenske eksillederen Akhmed Zakajev, også han en venn av Litvinenko
Med tanke på at Julia flyttet til London i 1994, 4 år FØR Zakajev, er dette en ekstremt graverende påstand!.

Aftenposten har også gjentatte ganger forgjeves forsøkt å få kontakt med Observer-journalistene som intervjuet Svetlitsjnaja. Hittil har det bare resultert i en kort e-post tirsdag kveld fra en av dem, Jamie Doward, om at han ikke kjenner til noen forbindelse mellom Svetlitsjnaja og Russian Investors.

"Jeg vil prøve å spørre henne om det, men hun er ganske vanskelig å få tak i for tiden", registerer også han.

Venner av Litvinenko, som sammen med ham arbeidet for demokrati og menneskerettigheter i Russland og Tsjetsjenia, mener Svetlitsjnaja må være instruert av Kreml om å sverte Litvinenko.

Blant dem er Ivar Amundsen, som mener Svetlitsjnajas uttalelser i The Observer "oser av klassisk FSB-språk" (FSB er Russlands hemmelige tjenester, red. anm.).

Som sagt er Julia angivelig student, mens hun egentlig er sendt til Storbritannia av FSB for å komme nært innpå den Tsjetsjenske opprørslederen Zakajev. Hun er også informasjondirektør for det russiske investeringsselskapet "Russian Investors", noe som hverken bekreftes eller avkreftes.

Så: Til mine synspunkter:
Jeg kjenner både Julia og James personlig, og kan uten tvil bekrefte at begge er studenter. James er meget aktiv og anerkjent skribent og kritiker av de eksisterende politiske forhold i vesten, uten at han av den grunn har noe mer til overs for Putin; tvert i mot! I tillegg er han er etisk og moralsk bevisst, og et forbilde for mange; både professorer og studenter. 

Julia er en meget oppegående og politisk bevisst dame, men som overhode ikke lever noe spiontilværelse, og som studerer særdeles flittig, og oppfattes som en "up-and-coming" akademiker av de som kjenner henne (inkludert undertegnede). I tillegg kan det nevnes at undertegnede har hatt nok samtaler med Julia om politikk og ideologi, og jeg er ikke tvil om at de standpunkt hun fremførte er hennes egne. Jeg oppfatter Julia som en realistisk idealist med sine meningers mot, selv om hun ofte blir motsagt og utfordret. Det er nok dette personlighetstrekket; iveren etter at sannheten skal komme for en dag, som gjør at hun sier det hun sier om Litvinenko. Jeg tror hun er særdeles bevisst på at det hun gjør er å kritisere det engelske samfunnet og den engelske media for at de konstruere en martyrhistorie om Litvinenko som ikke stemmer med virkeligheten.

Videre kan det stilles spørsmåltegn ved en rekke påstander og insinuasjoner fremsatt av Hilde Harbo i Aftenposten: For det første stilles det spørsmålstegn ved om Julia faktisk er student. Sprøyt! Så klart hun er det! Det kan jeg skrive under på. Deretter sies det ingen ting om hvorfor ikke Litvinenko publiserte alt det han satt inne med, hvis det er slik at han er en menneskerettighetsforkjemper som utelukkende vil at verden skal vite hva som foregår i Putins Russland.

Til siste er det svært lite som dokumenterer Litvinenkos humanitære engasjement. Hva gjorde han rent konkret all den tid han var i utlendighet i England? Strengt tatt er det svært lite som dokumenterer Litvinenkos gjøre og laden i London, og Aftenposten bestrider på ingen måte det Litvinenko forteller om sin historie og sine nåværende situasjon. Grunnen til at Harbo ikke vektlegger disse argumentene som understøtter Julias og James' fortelling? Julia og James har alt på lydbånd! Derfor utelukkes dette effetkivt av Harbo, fordi det effektivt ville undergravet hennes ekstreme konspirasjoner.

Kjære Aftenposten og Hilde Harbo: Hvis Julia og James har rett, så pekes ikke den anklagende finger i en ny retning; tvert i mot forsterkes indikasjonene mot at han ble likvidert fordi han visste for mye. Det det stilles spørsmål ved, er Litvinenkos intensjoner, ikke hans morderes motiver og posisjoner. Det er en enorm logisk brist i Harbos resonement: Hvis Julia er agent for mektige personer i Russland, hvorfor skulle hun bidra til å styrke mistanke mot dem??

Nei, her passer ikke virkeligheten med Aftenpostens kart. Julias og James' fremstilling av Litvinenko passer ikke inn i Harbos heltebeskrivelse, og dermed ikke inn i hennes ønske om å fremstille Putin som en ideologisk tyrann, istedet for en kalkulerende småkriminell.  Ikke bidra til å gjøre verden verre enn den allerede er ved å lyve og insinuere!!

Les alle artiklene her:
http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article1558725.ece
http://www.aftenposten.no/meninger/notert/article1563290.ece
http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article1560202.ece
http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article1558740.ece
http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article1558726.ece

Og Julia og James' svar her:
http://www.spiked-online.com/index.php?/site/article/2529/

For de som måtte ha en forkjærlighet for programmer av typen "hallo i uken", kan jeg anbefale den satiriske avisen Vagbladet. De tar utgangspunkt i nyheter skrevet i andre aviser, og lager til tider god og underfundig satire av disse. Nyhetene de har tatt utgangspunkt i, er lenket til i slutten av hver artikkel.

Her er et eksempel på artikkel skrevet i Vagasinet. Den er tidvis personsatirisk, tidvis samfunnssatirisk, og fullkomment meta-satirisk (dersom min tolkning legges til grunn da).

Enjoy!

Og til slutt: En liten vits, siden det er fredag. Også denne fra Marius (gjør den mannen noe annet enn å spamme sine bekjentskaper med vitser som kun menn i midten av 30-årene finner morsomme?)

A very old couple that have been married forever are sitting on
the porch one night.
Suddenly, the old woman reaches over and smacks her husband,
knocking him off the porch and into the bushes.
He crawls back up and asks, "What was that for?"
She says, "For having a small dick."
He sits there quietly a moment, then smacks her, sending her off
the other side of the porch and into the bushes.
She crawls back and says, "What was that for?"
He says, "For knowing there was more than one size."

Til glede (eller frustrasjon) for nye lesere......hvis jeg har noen da.

Filosof Lars Fr. H. Svendsen skriver i sitt innlegg ”Den overdrevne frykten for terror” i Aftenposten lørdag 12. august at ”Myndighetene er stadig på vakt når frykten for et fenomen vokser. Grunnen til det er at denne frykten undergraver statens legitimitet, i det denne legitimiteten helt grunnleggende hviler på statens evne til å beskytte borgerne”. Argumentet synes å være at dersom myndighetene fokuserer for mye på potensielle terrortrusler, undergraver de sin egen legitimitet gjennom å øke den generelle frykten i befolkningen. Denne argumentasjonen kan med fordel snus på hode i et forsøk på å bringe på banen et annet tolkningsperspektiv. I disse fryktens tider bør vi som borgere være vel så redde for våre egne myndigheter som vi er for den Internasjonale Terroristen.

Politisk legitimitet. Siden begynnelsen av 90-tallet kan det synes som om internasjonale spørsmål i stor grad har tatt over for innenrikspolitiske målsettinger når det gjelder å etablere politiske prosjekt for myndighetene, og gjennom dette kommunisere et langsiktig politisk formål som bygger legitimitet innad i befolkningen. Fremdriftsmomentet må opprettholdes for til en hver tid å gi inntrykk av at man er involvert i et større politisk prosjekt. Så lenge vi som borgere oppfatter at våre folkevalgte arbeider for vårt beste, fortsetter vi å gi dem vår støtte.

Politiske prosjekt. Eksemplene på internasjonale spørsmål som også brukes for å bygge nasjonal legitimitet er mange. Afghanistan, Irak, EU og Europas vei fremover, og Sudan, er alle internasjonale konfliktspørsmål som på en eller annen måte er brukt av vestlige myndigheter for å kommunisere internasjonalt engasjement og formål til egen befolkning.        

  Bush-administrasjonens doktrine om krigen mot terror for å rettferdiggjøre angrep på både Afghanistan og Irak, og den fortsatte militære tilstedeværelse der, brukes aktivt overfor hjemlig opinion i et forsøk på etablere et større globalt politisk prosjekt; et prosjekt som naturligvis er i den jevne amerikaners interesse. På det europeiske kontinent har Europeisk institusjonsbygging og EU-utvidelse lenge vært myndighetenes, og opposisjonens, favorittprosjekt. I dette har de funnet et ideologisk formål som kommuniserer visjoner og ideologier innad i egen befolkning. Her hjemme har humanitære spørsmål, samt fredsmegling i Sudan, på Sri Lanka og i Midt-Østen, vært de foretrukne formål. Også den norske humanitære fredsmeglerrollen er i dag like mye tuftet på et ønske om politisk legitimitet som den er genuint altruistisk.

Frykt. Den siste, og kanskje mest skremmende, internasjonale konflikten som aktivt brukes for å skape politisk legitimitet, er den internasjonale terrorismen. Den Internasjonale Terroristen er alle dagens internasjonale konflikters kroppslige uttrykk. Svendsen hevder at statens legitimitet hviler på dennes evne til å beskytte sine borgere. Dette forutsetter nødvendigvis at det må finnes noe vi må beskyttes mot. En konstant tilstedeværelse av en trussel mot vår trygghet vil gi myndighetene det nødvendige politiske prosjekt for å sikre egen oppslutning.

  Det som virkelig bør utløse frykt i denne sammenheng, er at myndighetene, i sin iver etter å beskytte sine borgere, står i fare for å undergrave de demokratiske og liberale verdier de selv forsvarer. Jo større vår frykt er, jo større handlingsrom tillater vi våre myndigheter. Det begynte med fangeleiren på Guantanamo. Deretter fulgte anti-terrorlovgivning i USA og Storbritannia, som åpner for avlytting, overvåkning, trakassering, vilkårlige arrestasjoner og utlevering av personlig informasjon og opplysninger. Det siste brudd på våre sivile og politiske rettigheter ligger i forslaget om at personer med ”en bestemt religiøs eller etnisk bakgrunn” skal sjekkes ekstra nøye på britiske flyplasser. Dette er diskriminering, og styrker også Terroristens symbolverdi heller enn å svekke den. Det beste vi som borgere kan gjøre for å motvirke dette er, som Svendsen sier, å ta kampen mot terror med knusende ro.               

Skal man bli lest, må man være tabloid.

Derfor har jeg bestemt meg for å gi én-setningsversjonen av de viktigste hendelser internasjonalt pr i dag, slik at alle kan ha noe å bidra med neste gang de møter meg....eller andre nerder som meg.

1:

Hvis du tror det var tilfeldig at Nord-Korea sprengte en atombombe samme dag som en Sør-Koreaner ble valgt til generalsekretær i FN, er du ikke paranoid nok til å vite noe som helst om internasjonal politikk.

2: Hvis ikke Norge, og de andre NATO-landene begynner å hjelpe Canada i Sør-Afghanistan umiddelbart, vil organisasjonen sprekke.

3:

Hvis ikke NATO viser betraktelig fremgang i Sør-Afghanistan i løpet av kort tid, vil de tape krigen, og dermed er organisasjonen historie. Mao USA gidder ikke mer.

4:

Hvis noen tror FN klarer oppdraget sitt i Libanon, tar de FEIL. Det er dømt til å mislykkes. De kan ikke avvæpne Hezbollah, og kan heller ikke stoppe det uungålige Israelske angrepet som følger av at Hezbollah ikke avvæpnes. Nok en gang blir FN en passiv tilskuer til massedrap.

5:

Om noen få år ligger hot-spoten i Midt-Østen i Pakistan. Musharrafs kritikk av Bush er en reaksjon på manglende oppslutning hjemme, noe som vil øke fremover. Enten mister han makten, eller så legger han seg på en anti-vestlig linje. Pakistan er en atommakt.

6:

Grunnen til at USA ikke kommer til å lykkes i Irak, er at Iran, Saudi-Arabia og Tyrkia, av ulike grunner, har alt å tjene på at de ikke lykkes.

7:

Blir det ikke enighet med Iran, vil Israel ta saken i egne hender. Bare vent og se!!

8:

Alle som tror verdenssamfunnet kommer til å foreta seg noe som helst i SUDAN, er noen idealistiske idioter.

Dett var dett!

Jeg gikk forbi et par i tidlig tyveårene her for en tid tilbake. Han kommenterer at det er ganske varmt ut, tatt i betraktning at det er september. Hennes respons var "Jeg vet, det er heeeeelt sykt, as". Hvis det er heeeeelt sykt at det er pent vær i september, hvilke utrop skal man da ta i bruk dersom f.eks. Stortinget skulle sprenges, eller man blir lottomillionær, eller lignende?

Jeg har merket dette på meg selv og mange andre også. Man har ingen kraftutrykk som spares kun for de virkelig store anledninger. Sinnsykt, vanvittig, sykt, latterlig....., etc er alle brukt opp til å beskrive de nye pølsene på 7-eleven eller noe.

Derfor: Det er på tide å finne noen nye utrykk. Hjelp og inspill mottas med takk!